Eric Rohmer er noe eldre enn resten av "nybølge"-regissørene. Han var en av grunnleggerne bak Cahiers du Cinéma på begynnelsen av 50-tallet og fungerte også som redaktør av tidsskriftet for en periode.
Mens Truffaut, Rivette og Godard var opptatt av å gi en bevissthet om selve filmmediet, ville ikke Rohmer at publikum skulle bli minnet om kameraet.
Det skulle overta øyets plass, noe som også krever en stor kunstner bak kameraet. Filmen skulle flyte så naturlig som mulig
Filmens funksjon er å gjøre oss oppmerksom på virkeligheten. På grunn av dette ble Rohmer oppfattet som konservativ i forhold til f.eks. Godard og Truffaut, som betraktet virkeligheten som noe som står til rådighet for filmen.

Rohmer har laget en serie på seks filmer kalles "moralske fortellinger". De to første, La boulangère de Monceau (1962) og La carrière de Suzanne (1963), er kortfilmer, mens La Collectionneuse, Ma nuit chez Maud, Le genoux de Claire (1970) og L'amour l'après-midi (1972) er langfilmer. Alle handler om unge menneskers følelser og valgene de tar i livet.
Et prinsipp i disse fortellingene er at det finnes to fortellere; hoved-personen i filmen og en utenfor - instruktøren. På denne måten kan Rohmer forholde seg til to stemmer som kan ironisere eller kritisere hverandre.
I den grad det brukes musikk i filmene, skjer det alltid naturlig for eksempel fra en grammofon eller radio.

Få regissører er så opptatt av språket som Rohmer. Han er også den eneste av nybølgeregissørene med høy utdannelse. Temaet moral, filosofi og religion går igjen i Rohmers filmer, men han dømmer aldri karakterene sine uansett hvilke valg de foretar.