Forfattere anbefaler sommerlesing

PAAL-HELGE HAUGEN
anbefaler
ØYVIND RIMBEREID: SOLARIS KORRIGERT

I tide og utide blir skjønnlitterære verk proklamerte som "nyskapande", både av oppstemte kritikarar og av slagsavdelingane i forlaga. Det skal ein sjeldan ta for pålydande verdi. Ei av dei ytterst få bøkene som kan forsvare ein slik merkelapp, er Øyvind Rimbereids Solaris korrigert. I denne lange diktsekvensen blir den sørvestlege delen av det geografiske, politiske og mentale området vi kallar "Noreg" framskrive til året 2480 gjennom eit språk som ikkje finst, men som Rimbereid har funne for oss. Diktet er ein sonde som er sendt ut i ei mogeleg framtid, og lesinga gir støkk av gjenkjenning - slik all verkeleg nyskapande kunst i følgje komponisten Arne Nordheim lar oss gjenkjenne noko vi aldri har høyrt før.

CATHRINE GRØNDHAL
anbefaler
IAN MCEWAN: OM FORLATELSE

Jeg anbefaler Om forlatelse av Ian McEwan som kom på norsk for et par år siden. En imponerende roman, så troverdig og drivende, både i beskrivelser av krigen og de psykologiske portrettene. Og med en interessant vri mot slutten. Kan leses om og om igjen!

TALE NÆSS
anbefaler
INGHILL JOHANSEN, GUNNAR WÆRNESS, PER OLOV ENQVIST, SIGBJØRN OBSTFELDE

Ja—kanskje jeg kan anbefale Klage av Inghill Johansen og Takk av Gunnar Wärness, eller Nedstörtat engel av Per Olov Enquist og alt skrevet av Obstfelder for eksempel–

ESPEN HAAVARDSHOLM
anbefaler
W. G. SEBALD: AUSTERLITZ, VERTIGO

Det fins en nær sammenheng mellom kampen mot makten og kampen mot glemselen, pekte Milan Kundera på i åpningen av "Tamina" (A Book of Laughter and Forgetting). Mye i W. G. Sebalds forfatterskap kan sies å handle om kampen mot glemselen– om å være tysk og å føle hat og forakt for de overdekkingsmanøvrene som ble gjort i det tysk-østerrikske området etter det tredje rikes sammenbrudd. Han er også opptatt av tegn, sorg, moral, anstendighet, estetikk, sjangerlek og tilfeldigheter. Sebald flyttet fra Tyskland, fikk jobb som professor i East Anglia og ble drept i en bilulykke i 2001. Etter sin død har han fått et internasjonalt gjennombrudd. Bøkene hans er en rar blanding av essays, reiseskildringer, skjebneportretter, noveller og romaner, de er illustrert med fotografier, billetter, plakater o.l. som tilsynelatende gir dem et dokumentarisk preg, men også her hender det at forfatteren driver et spill med sjangergrensene og med forholdet mellom "det som er og det som ikke er". Vertigo er hans debutbok, som er i ferd med å bli oversatt til norsk (jeg har lest den i billigutgave på engelsk), den handler om en reise til hjemtraktene hans, full av mysterier, litt Kafka-aktig. Austerlitz er den siste boka Sebald gav ut, et mesterverk som gir deg sterk tro på romanens evne til å fornye seg selv og søke helt nye veier (Geir Pollen fikk nylig Kritikerlagets pris for oversettelsen til norsk).

HANS PETTER BLAD
anbefaler
SCOTT FITZGERALD, BRET EASTON ELLIS, THOMAS BERNHARD

TO SIDER AV SAMME GRUSOMME MYNT
Ikke det at jeg har noen spesiell fascinasjon for Amerika, eller amerikansk litteratur for den saks skyld, annet enn hva enkeltverk angår, derfor er det mer av en tilfeldighet at jeg akkurat nå drister meg til å anbefale to ikke helt ukjente bøker. Den ene, Den store Gatsby, fordi den ofte leses utelukkende som et tidsbilde, har jeg inntrykk av, ikke som en virkelig god roman. Begreper som "jazzalderen" og "den amerikanske drømmen" hefter seg ved boken, som leses best i et helt annet lys, nemlig som en vakker og følsom fortelling, tragisk, storslagen, ofte romantisk, beskjeden– faktisk– til å være den store amerikanske romanen. Det er litt trist å tenke på at Scott Fitzgerald døde alt for ung, alkoholisert– nok en tragisk skjebne. Det kan vi selvfølgelig ikke gjøre noe med. Men, kanskje, ved å lese ham, og spesielt da Den store Gatsby, (ikke glem novellene av den grunn, eller The Last Tycoon, hans siste, uferdige roman som likevel bør leses, jeg mener å påstå det) kan vi kanskje sørge for at han først og fremst blir forfatter, nå, også etter sin død.

Etter at jeg hadde lagt fra meg Den store Gatsby, for denne gangen, plukket jeg opp Bret Easton Ellis' debutroman Under nullpunktet, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg ble overrasket, kanskje til og med imponert. Også den amerikanske drømmen, selvfølgelig, hva annet kan et stort talent skrive om, når han så vidt er 20 år gammel, og har alt for mange erfaringer å formidle, og akkurat så vidt har begynt den lange veien nedover, mistenker jeg, som et talent utsatt for en altoppslukende berømmelse som sikkert bare fins nettopp i USA. Personlig syns jeg det er en veldig bra bok, bedre enn sin overvektige storebror American Psycho, men med alle de samme grepene, nesten alle de samme grepene. Her fungerer de langt bedre, kanskje først og fremst fordi man slipper alle mordene, her er alt "virkelig", derfor langt mer drøyt og skremmende. Det hviler en imponerende distanse over alt som skildres, som gjør at man brenner etter å oppdra disse forferdelige barna mens de går til grunne. Det er riktignok ikke en "bra" bok, det syns jeg ikke, langt unna, men den er modig og skremmende og uhyre konsekvent, og det er på sett og vis deilig å lese. Kanskje går det an å beundre noe som ikke er perfekt.

Nå skal jeg begynne på Gå av Thomas Bernhard, endelig tilbake i Europa, i Wien har jeg inntrykk av, jeg har ikke lest mer enn et par sider, og det er fantastisk, det er bare å si det, jeg tror, stikk i strid med all logikk, jeg anbefaler denne merkelige, kompliserte og kronglete teksten, selv om jeg da ikke har lest mer enn noen ganske få sider.

INGVILL SOLBERG
anbefaler
NATALIA GINZBURG: DE SMÅ DYDER

Denne boka kom på norsk i 1992. At den havnet i mine hender skjedde ved et av disse lykketreffene som skjer en sjelden gang: Man står i en bokhandel og blar i en bok, og så forstår man umiddelbart at denne boka, den vil jeg lese. Jeg hadde aldri hørt om Natalia Ginzburg før, og jeg har i grunnen ikke hørt om henne siden heller, men i innbretten, under forfatterportrettet (en gammel, bekymret kvinne), står det at hun, sammen med Elsa Morante, er den mest sentrale kvinnelige forfatter i Italia i etterkrigstiden.

I etterordet, skrevet av forfatteren selv, står det at De små dyder er en samling essays hun har publisert i en rekke aviser og tidsskrifter over mange år. Da jeg leste boka for første gang, tenkte jeg aldri ordet essay, for mange av tekstene var mer som noveller og små historier. Alle er skrevet i jeg-form og er personlige og upretensiøse. De handler om utslitte sko, om følgene av krig, om England, om vennskap og kjærlighet, om å skrive. Og om de små dyder. Som hun skriver: Vi lærer våre barn de små dyder, som forsiktighet, sparsomhet og list, og tror at de store dyder, som sjenerøsitet, visdom og mot, skal komme av seg selv. De små dydene er et forsvarsinstinkt, skriver hun, og i et klima der de små dyder hersker, vil kynismen blomstre.

ØYVIND VÅGNES
anbefaler
CHRIS WARE: JIMMY CORRIGAN

Mellom ordkunstnarane og biletkunstnarane som spelar ei avgjerande rolle for korleis eg ser verda, finst det nokre multitalent som ikkje nøyer seg med å briljere berre med orda eller bileta, men som gjer begge delar. Som om ikkje det eine er vanskeleg nok! Nokre av dei mest ambisiøse bøkene eg har lese dei siste to-tre åra har vore såkalla "grafiske romanar", framifrå bokverk frå teikneforfattarar som Seth, Daniel Clowes, og Adrian Tomine. Chris Wares Jimmy Corrigan står i ei særklasse i denne sjangeren. Boka er ei gripande og kompleks utforsking av kva som er mogleg å få til i ei forteljing som kombinerer bilete og ord. Dei som framleis måtte leve i den forbausande levedyktige forvillinga at teikneseriar ikkje kan vere eit medium for vaksenforteljingar bør ta ein titt på denne.

BJARTE BREITEIG
anbefaler
ELYAS POORGHOLAM: MIN FAR FALO

Romanen handler om en arabisk gutt som vokser opp blant persere i en iransk småby på femtitallet. Familien mister all ære da faren hans blir streikebryter. Poorgholam skriver usentimentalt, fortettet og tidvis uhyre morsomt om fattigdom og desperasjon. Han er selv fra Iran og har bodd i Norge siden 1990. Ved utgivelsen i 2002 fikk boken svært utfortjent nesten ingen oppmerksomhet.

Her er et lite sitat:
”Da mistet mor beherskelsen, hun plukket en kjepp fra bålet, hoppet mot meg og slo. Jeg hadde ikke krefter nok til å flytte meg eller forsvare meg mot julingen. Kroppen min var så nummen at jeg ikke merket de slagene som traff. De to små hang i beina til mor og ba henne slutte å slå meg.
Midt i slagene og skrikene hørte jeg stemmen til Naser:
— Stopp! Hvorfor slår du gutten så tidlig på morgenen?”

INGVILD BURKEY
anbefaler
PÅL NORHEIM: Z

I vår utkom Pål Norheims Z i Bibliotek Gasspedals serie Avant Norden. Boka er 61 sider lang, i innbundet lommeformat med sobert omslag av Christopher Haanes. En vakker bok på alle måter, og innholdsrik tross sitt lille sideantall. Reiseskildring, essay, barndomserindring og filosofi i ett, uten genrebetegnelse, det kjennes frigjørende.

ANNE B. RAGDE
anbefaler
KNUT IMERSLUND (RED.): NORSKE DIKT GJENNOM 1000 ÅR

Mange, som ellers leser mye, unngår dikt. De sier: "Jeg skjønner meg ikke på dikt". Men det handler nok mest om HVORDAN man leser. Et dikt kan du fordype deg i, bruke fem minutter på, og så synger kanskje ordene og stemningen i deg, resten av dagen. I denne boka opplever jeg å finne det NORSKE. Både i språket og hva de ulike dikterne skriver om. 1000 år med det norske som sakte endrer seg, fra Den eldre Edda og til Øyvind Berg. Og alle er her! Bare det å se på innholdsfortegnelsen er en tidsreise i seg selv! God tur!

TOR ÅGE BRINGSVÆRD
anbefaler
A.A. MILNE: OLE BRUMM

FØRST SKAL VI HA ET SITAT. Det er fra der hvor Nasse Nøff og Ole Brumm rusler hjemover etter en intellektuell kollisjon med Petter Sprett:

"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt. "Ja," sa Nøff. "Sprett er lur." "Og han har et godt hode," sa Brumm. "Ja," sa Nøff, "Sprett har et godt hode." Så var det stille en lang stund. "Det er kanskje derfor," sa Brumm,"at han aldri forstår noe som helst."

ER OLE BRUMM EN BJØRN SOM DRØMMER AT HAN ER ET MENNESKE? Eller er han et menneske som drømmer at han er en bjørn som drømmer at han er et menneske som like gjerne kunne vært et esel, en ugle, en kanin, en tigergutt, en kenguru - for ikke å snakke om en liten gris? Det er slike spørsmål Brumm-bøkene aldri plager oss med (hvis vi ikke veldig gjerne vil). Nei. Sitt ned, sier Brumm-boken. Har du spist frokost? Og det var akkurat det hun sa, min mormor i første etasje, også. Har du spist frokost? sa hun. Og hvis jeg nikket (eller på annen måte ga et bekreftende svar), satte vi oss straks tett inntil den store,runde koksovnen - for i min barndom var det som regel vinter og mye kaldere enn nå - og gikk rett inn i den skogen vi - i likhet med de fleste nordmenn, men ikke dessto mindre meget feilaktig - kalte Hundremeterskogen. (Navnet får det til å ringe klokker i hodene våre. Jeg hadde nær sagt blåklokker. Men strengt tatt er det bare Ugla som bor der. Hundremeterskogen er bare en del av Skogen og Skogen selv er navnløs. Men riktignok alltid med stor S.)

MED FARE FOR Å FORNÆRME NOEN, skal jeg kort – og som et innskudd – nevne forfatterens fulle navn og data. Det er de mest overraskende mennesker som ikke vet det aller minste. A. A. Milne. De to a’ene står for Alan og Alexander. Han ble født i 1882 og døde i 1956. Skrev også mange andre bøker og skuespill. En av de få som hadde to stykker gående samtidig i West-end, pluss et på Broadway. Samtidig! Redaktør i vittighetsbladet Punch. Osv. Og likevel: Det er godnatthistoriene for hans egen sønn, Kristoffer Robin, samlet i de to små bøkene om Winnie the Pooh – den ene fra 1926, den andre fra 28 – som gjorde ham berømt. Til hans egen ergrelse. For han ville heller bli husket som dramatiker. Men sånn kan det gå.

MILNE HAR SKAPT EN VERDEN. En verden som faktisk lever uavhengig av sin forfatterskaper. Og det er det ikke mange forfattere som har greid. Han har formet personer som er så levende at folk flest knapt bryr seg om hvem som har diktet dem. Ja, de bent frem glemmer at det er noen opphavsmann i det hele tatt. Så når jeg sa at han ble berømt... egentlig... det trekker jeg delvis tilbake. Navnet Alan Alexander Milne er det idag de færreste som forbinder noe med. Men Ole Brumm - Winnie-the-Pooh – er en kjent og kjær bjørn i hver minste avkrok av kloden. Milne tilhører altså – i likhet med for eksempel Conan Doyle, Mary Shelley , Bram Stoker og Edgar Rice Burroughs – den lille eksklusive krets av forfattere som har greid å brette en papirfigur så snedig at den av de aller fleste oppleves som langt mer levende og virkelig enn sin egen skaper. Sett på den måten står altså beretningene fra Skogen i ferd med å bli moderne myter eller eventyr.

OG SOM FORFATTER MÅ JEG SI: det er et rent mesterstykket å skrive så bra og spennende og morsomme bøker om personer som så og si utelukkende er positive og hyggelige mot hverandre. (Rent bortsett fra den lille rasistiske utskeielsen i kapitlet om da Kengu kom til skogen, men det kommer jo veldig fort på sporet igjen, det også). Uansett: Jeg utfordrer hvem som helst til å prøve. Eller for å si det sånn: Det som er jævlig her i verden kan nær sagt hvilken som helst koffertløper skrive relativt spennende og underholdende om. Det er ikke det minste vanskelig å skrive om skurker og drittsekker. Men prøv å skriv om det snille og gode og greie på en slik måte at leseren ikke faller i søvn etter en halv side... Milne klarte det. Også her ligger noe av hans storhet.

DET BLE FJOLLET LITT I AVISENE for en tid tilbake om at ingen kunne da velge seg Ole Brumm som veiviser her i livet.
Det er min påstand at Ole Brumm er en utmerket veiviser.
Jeg kjenner ingen annen bjørn som i den grad er istand til å finne vei gjennom svarte skogen og føre sine venner ut av tåke og bort fra umulige sandgroper.
Den svenske forfatteren Per Olav Enquist er ikke redd for å ta hardt i – og han sier det slik: Takket være Bibelen har vi lært å stille spørsmålene. Men svarene finner vi i Ole Brumm. (Østlandets Blad 14.juli 1998)

BØKENE OM OLE BRUMM ER NEMLIG NOE SÅ SJELDENT som bøker det er umulig å vokse fra. Det er bøker du bare blir mer og mer glad i jo eldre du blir. For Ole Brumm tilhører barn i alle aldre – også de barn som er blitt så store at de for eksempel har rukket å bli foreldre. Jeg tror ingen er så voksen at hun ikke har glede av å lese om livet i Skogen.

PS. Og det er ikke sant at han vil ha både i pose og sekk. Brumm er tvert imot et godt eksempel på en bjørn som forstår å prioritere. Riktig nok sier han ja, takk til både boksemelk og honning – men han velger bort brødet, for ikke å virke grådig (side 33 i den nye og komplette norske oversettelsen, Gyldendal 1993).

KIRSTI BLOM
anbefaler
HALLDOR LAXNESS: BREKKUKOT-KRØNIKE

Jeg anbefaler Brekkukot-krønike av islendingen Halldór Laxness. Det er en dypt menneskelig roman som Laxness skrev rett etter at han mottok Nobelprisen. Laxness hadde nettopp blitt utnevnt til en av verdens største forfattere, og det virker som om han kjente seg fri og ledig og trygg, og komponerte et stilsikkert univers av mennesker med naturlig storhet, skrøplighet, nødvendig humor, klokskap, overbærenhet og selvfølgelig gjerrig smålighet, alle i et karrig, åpent landskap som kunne by på gras og overlevelse til endel sauer og noen få kuer og en kirkegård å bli begravet på og et hav med rognkjeks i. Og et samfunn som gikk sammen om å bevare illusjonen om en syngende landsmann som historiene og de lokale avisene sa ble feiret rundt om på verdens operascener, og som dermed ga glans til alle som holdt til på øya i havet. Den unge hovedpersonen Álfgrimur Hansson levde midt i og var en del av alt dette fattige og nødtørftige, men med gudfryktig og rettskaffen hjelp av sine besteforeldre som fostret ham, sang og overskred han også på ydmykt vis det tvungne og illusorisk samstemte.

PÄIVI LAAKSO
anbefaler
MIKHAIL BULGAKOV: MESTEREN OG MARGARITA

Jeg vil anbefale Mesteren og Margarita av Bulgakov, en fantastisk russisk roman som tar pusten av hvem som helst. Jeg leste den for første gang som nittenåring, og fikk et skikkelig kick. I Finland har boken en annen tittel, som på norsk ikke klinger så bra, men er
mer beskrivende: "Satan kommer til Moskova". Fordi det er det boken handler om, da han kom og satte i gang med å realisere menneskenes onde drømmer. Boken er magisk realistisk, samfunnskritisk, politisk og religiøs, omfavner hele mennesket, det gode og onde. Jeg husker spesielt godt episoden der djevelen holdt mottagelse i en tom, forlatt leilighet, og hvordan den ble fylt av folk som kom inn via ovnen midt i rommet. Vi møter også Jesus og Maria
Magdalena, Pontius Pilatus og Gud er der et sted også. En vill, morsom og dødsseriøs bok som krever utholdenhet og hjerne....sett i gang, bli inspirert, bli glad, bli vill, bli deg selv!

OLAUG NILSSEN
anbefaler
BARBARA EHRENREICH: KJØPT OG UNDERBETALT

Barbara Ehrenreich er ein amerikansk journalist som i eit eksperiment prøvde ut lågtløna yrke i USA. Ho fann at ho vart heilt utslitt, og at pengane overhodet ikkje strakk til til noko som helst. Ei svært engasjerande og opprørande bok, skrive i eit lettfatteleg og godt språk. Her er det eg skreiv om boka i bloggen min 3. september 2003:

Som venta er det opprørande lesing, og eg kjenner igjen ein god del av det som står om å vere vaskehjelp, sjølv om det høyrest hardare ut i boka enn kva eg har vore van med. Eg flammar over av idealisme, og meiner alvorleg talt at viss kravet om effektivitet hadde vore senka og lønnskilnadane utjamna, kunne fleire jobbe deltid og alle kunne vere gladare. Eg har sagt det før, og eg seier det igjen:
Ikkje skul på reinhaldsmedarbeidarane!
Ikkje spioner på reinhaldsmedarbeidarane!
Ikkje oversjå reinhaldsmedarbeidarane!
Gje reinhaldsmedarbeidarane meir tid og meir løn!
Ikkje bruk dei billegaste reinhaldsbyråa!
Ikkje finn dykk i at reinhaldsmedarbeidaren må springe for å rekke alt han
skal!
Ikkje plassèr bossbøtta langt under kontorpulten!
Ha det ryddig på kontorpulten!
Ha innretningar som løftar pc-leidningane opp frå golvet!
Og meir til!

SIMON STRANGER
anbefaler
ALESSANDRO BARRICO: RASENDE KASTELLER

Jeg vil gjerne, f. eks., blant sikkert tyve andre av de bøkene som ruver på min egen leseliste, få anbefale Rasende kasteller av Alessandro Baricco, fordi det er en en fin blanding av eksperimentering og fortellerkunst, i en underholdende og dypt alvorlig blanding, samt en god innledning til et interessant forfatterskap.

HELENE URI
anbefaler
MORTEN HARRY OLSEN: MORD OG GALSKAP

Hvilken bok er den beste du har lest? Dette er nok det spørsmålet jeg som forfatter får oftest. (Og er jeg på skolebesøk, kommer spørsmål om hvor lang tid det tar å skrive en bok, og hvor mye penger en forfatter tjener, også høyt opp på listen ...) Men dette er jo ikke et spørsmål om hvilken bok jeg liker best. Det er jeg takknemlig for. For meg er det nemlig et nærmest umulig spørsmål å svare på. Men å skulle anbefale en bok, er jo slett ikke så vanskelig. Jeg velger meg en jeg akkurat har lest, og som jeg likte godt: Mord og galskap av Morten Harry Olsen.

Mord og galskap er ingen kriminalroman; undertittelen forteller oss at det er ”en roman om en forbrytelse”. Vel. Hvis du elsker kriminalbøker, kan jeg forsikre deg om at denne minner sterkt om en. Her er det både mord, spenning og oppklaring. Og hvis du er typen som ikke er så glad i kriminalromaner, kan jeg berolige deg med at Mord og galskap er så mye mer enn en tradisjonell kriminalroman. Det er nemlig også rikelig med kjærlighet, vennskap og dessuten en porsjon overnaturlighet. Og så er det språket, da: Et vidunderlig finslipt språk. Et språk som glir uanstrengt og som ikke vil forstyrre deg om du ikke vil forstyrres. Men et språk som gir rikelige muligheter for at leseren kan stoppe opp og smatte og suge på enkelte uttrykk – om du er av språkfetisjist-typen, slik jeg er.

MARTE HUKE
anbefaler
GÖRAN SONNEVI

Jeg vil ikke anbefale bare én bok, men et helt forfatterskap. Nemlig den svenske lyrikeren Göran Sonnevi. Et utvalg av hans dikt finnes oversatt til norsk. Boken heter Et ansikt, og det er Geir Gulliksen som har gitt diktene norsk språkdrakt. Den kan varmt anbefales som en introduksjon.

Vi vill leva
vi kan inte dö
och vi kan bara dö.

Sonnevi har en egen evne til å favne hele verden i et bilde, i en sammenheng. Hverdag og høytid på samme tid. Det nære finnes, det som er vendt mot kroppen, og innover i kroppen. Huset, rommet. Det mellommenneskelige, fuglene på plenen. Vinduet. Døren. Men i et raskt kliv vender diktene seg til det som finnes utenfor den nære sonen, over til stjernene og det ytre rommet via naturvitenskap og matematikk: Naturen som den stumme veggen for språket. Så beveger diktene seg over til hendelser fra tv, radio, aviser, bøker. Ingen ting virker fremmed i hans dikt. Alt får være med.

Sonnevis store inspirasjonskilde og drivkraft er musikken. Klangen og musikaliteten holder oppe diktene. Holder oppe spørsmålene, fortvilelsen, ondskapen, kjærligheten, avisnotisene, sorgen, trærne, jubelen, fuglesangen. Sonnevis forfatterskap er et stort verk med høye og lave toner.

JAN CHRISTOPHER NÆSS
anbefaler
KENZABURO OE: M/T OG FORTELLINGEN OM SKOGENS UNDER

Jeg vil anbefale en bok av den japanske nobelprisvinneren Kenzaburo Oe. Ikke fordi det er den beste boken jeg har lest, men fordi jeg leste den ganske nylig, og den gjorde et underlig inntrykk. Hva er den beste boken jeg har lest? Det vet jeg ikke. Denne bokens tittel er i alle fall: M/T og fortellingen om skogens under.

En ung gutt vokser opp i en landsby i skogen. Bestemoren hans forteller ham mytiske fortellinger og legender om landsbyens grunnleggere og de første innbyggerne. Det er tydelig at gutten er utpekt til å føre disse historiene videre, og bokens første ¾ inneholder først og fremst disse fortellingene ført i pennen av gutten som voksen. I den siste fjerdedelen av boken trer fortelleren tydeligere frem. Det viser seg at han har en hjerneskadet sønn og at forholdet mellom han selv og sønnen former et speilbilde av forholdet mellom de to hovedfigurene i nesten alle fortellingene bestemoren en gang fortalte ham.

Oe er godt oppdatert på ikke-japansk litteratur (han har vært sammenliknet med William Faulkner), men likevel er det noe så fremmed over denne historien at man må jobbe en del bare for å komme inn i toneleiet. Det er det imidlertid verdt. I det siste har det vært skrevet mye om forfattere som plasserer seg selv i sine skjønnlitterære tekster (Sebald, Frobenius og Haavardsholm har vært de hotteste navnene i kultursidene i vinter). Enhver oppegående leser vet derimot at det har forfattere gjort til alle tider. Også Oe, som har en sterkt hjerneskadet sønn. I likhet med Sebalds Austerlitz utvikler denne boken seg fra et nokså mystisk, faktaorientert dokument (sosialantropologisk i dette tilfellet) til en gripende historie. Og hadde jeg vært i stand til å fortelle hva historien egentlig handler om, er det ikke sikkert at jeg hadde funnet den verdt å anbefale. Det er nettopp det ukjente som lokker.

ESPEN HAUGLID
anbefaler
PEREC, QUENEAU, CORTAZAR, LUND, ULVEN

Georges Perec: Livet bruksanvisning

En overflod av rare, overraskende, mystiske og tragiske historier fortalt ut fra ett og ett rom i en bygård i Paris. Får deg til å høre ekkoet av andres liv i din egen trappeoppgang. David Bellos har skrevet en knallgod biografi om Perec: A Life in Words (Harvill Press), hvor man får et innblikk i alvoret bak leken. Og Perecs andre bøker er ikke dårligere. Tingene finnes også på norsk, alle de andre er tilgjengelige på engelsk - blant andre A void: En 280 siders roman uten bokstaven e. Sånt går faktisk an.

Raymond Queneau: Zazie på metroen og Stiløvingar

Ragnar Hovland har oversatt Stiløvingar, og det sier sitt. Som Hovland vet Queneau at man ikke trenger å snakke i store ord for å si noe viktig—og at man ikke trenger å snakke høyt for å være morsom. Og at alt kan sies på minst én annen måte. Og Zazie er en av litteraturens kuleste jenter.

Julio Cortázar: Paradis og Seremonier

Jeg fant Cortázars novellesamling Final del juego i en bokhylle i Ciudad del Este i Paraguay, og om jeg ikke hadde fått noe annet ut av turen, ville det vært verdt å dra dit bare for å få oppdage denne argentinske fabulistrabulisten. Gang på gang får Cortázar meg til å utbryte "Jøss - kan man gjøre dét?". Og det er den beste anbefalingen jeg kan gi av en forfatter. Paradis er en på alle måter stor roman, og som de beste byene er den full av små krokete smug og blindveier, broer og trapper - og plutselig åpner det seg en frodig park der du trodde det ikke var noenting.

Thure Erik Lund: Grøftetildragelsesmysteriet

Denne boken har en av norgeshistorien beste titler, spør du meg, og innholdet er like drøyt, like overraskende og like frekt som den gir løfter om. Lund ser virkeligheten fra en helt annen vinkel enn noen andre jeg vet om, og har laget seg et språk som er like tornete, kronglete og kranglete som hovedpersonene hans.

Tor Ulven: Forsvinningspunkt / Det tålmodige / Søppelsolen

Det tålmodige er også høyt på min beste-tittel-liste. Jeg trodde ikke jeg fikk noe ut av moderne lyrikk, men så leste jeg Tor Ulven. Diktene hans er vakre på samme måte som svarte grener i snø. Skarpt sett, skarpt skrevet.

NILS-ØIVIND HAAGENSEN
anbefaler
GEORGES PEREC: SPECIES OF SPACES AND OTHER PIECES

Kanskje fordi jeg kjøpte den på Shakespeare & Company i Paris. Den berømte bokbutikken, du vet, like ved Seinen, hvor det går an å overnatte hvis du er ansatt eller omreisende forfatter eller bare omreisende (og har litt flaks). Og kanskje fordi jeg leste den på en av de utallige fortauskafeene i Paris, med slanke glass med øl båret til meg med jevne mellomrom av en eller annen slank Pierre (eller for alt jeg vet: Georges). Men mest fordi jeg tror lesegeografien er viktig for bokopplevelsen, eller: den kan i alle fall være det, eller igjen: den bør være det. For det finnes visse steder for visse bøker for visse mennesker, og for denne karen er George Perecs «Species of Spaces and Other Pieces» best på et fransk fortau ved et lite fransk bord og lite glass fransk øl båret til meg av Pierre (Georges) og satt på regningen min av Pierre (Georges) som jeg skal betale så fort jeg er ferdig med neste lille tekst, med neste lille tekst, neste lille, bare en til nå, bare en, gi meg en til.

JAN KJÆRSTAD
anbefaler
HENRY JAMES: PORTRETT AV EN DAME

Jeg vil gjerne anbefale en Henry James-roman, "Portrett av en dame", utgitt i 1881. De fleste kjenner nok til Henry James som et navn, men altfor få har lest ham. James har blitt en av mine favoritter blant de amerikanske forfatterne, kanskje særlig fordi han virker så "annerledes" i forhold til alt som skrives i dag. Da jeg var yngre, likte jeg ikke at det gikk så langsomt i James’ bøker, men nå er det akkurat dette jeg nyter – og beundrer. Det er som om jeg får et gløtt inn i hodet til Isabel Archer, hovedpersonen i "Portrett av en dame". På mange måter foregrep Henry James forfattere som James Joyce og Virginia Woolf, det vi i dag kaller stream of consciousness. I tillegg blir jeg engasjert – kanskje for engasjert – i Isabels skjebne. Jeg irriterer meg fryktelig over at en så flott kvinne, med en slik uttalt trang til frihet, ender i et ekteskap med en så uspiselig drittsekk. Hvis noen er nysgjerrige på selve historien, kan de godt se filmatiseringen som en forsmak. Jane Campion har regissert filmen og Nicole Kidman spiller hovedrollen. Men som alltid: Boken er mye, mye bedre.

PÅL GITMARK ERIKSEN
anbefaler
FERNANDO PESSOA: UROENS BOK


Poetisk dagboksroman om ensomhet og melankoli. Fordi dette er uutgrunnelige tilstander, fremstår livet som noe av en drøm.

Jeg gir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. Den har ingenting å lære bort, forfekter intet, vekker ingen følelser. Den hverken befrukter eller skader, men er en bekk som renner mot en avgrunn av aske som spres av vinden. Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg ikke tenkte på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og på deg som er ingen.

TERJE DRAGSETH
anbefaler
HARUKI MURAKAMI: TREKKOPPFUGLEN


Murakamis krønike om den helt alminnelige japaner Okada og hva han utsettes for etter at først katta sporløst forsvinner - så kona. En mesterlig fortelling som bare fortsetter og fortsetter og den ene fantastiske historien avløses av den andre. Det er en prosafortelling uten sidestykke, blandet i en sær realistisk og magisk fortellerstil som kan få tiden til å oppløses og bli pulverisert til heftig snø over Okada og hans merkverdige fortelling. Anbefales alle i alle aldre.