NYHETER LEVITATION-STAGE-SLIDE

Published on May 16th, 2015 | by Lisbeth Bjordal

Den perfekte line-up

Festivalsesongen nærmer seg med raske skritt og mang en musikkelsker kommer til å sette nesen mot en eller flere festivaler denne sommeren. Det finnes et utall festivaler man kan besøk, både her til lands og andre steder i verden. Her det bare å velge fritt.

Tekst: Lisbeth Bjordal

En skulle kanskje tro at det er programmet som er avgjørende for hvilken festival man ender opp på, men slik er det ikke alltid. Festivalfenomenet har utviklet seg til å handle om noe mer enn selve det musikalske. Det sosiale er en viktig del, så også den særegne festivalstemningen. Festivallivet gir mulighet til å slippe unna det hverdagslige – det kjennes som om man befinner seg i en slags vennligsinnet frisone.

Mange har sin festival som de trofast kommer tilbake til, år etter år og ofte kjøpes billetter lenge før bookinga er ferdig. Dette kan utvilsomt synes litt underlig, men forklaringen ligger nok i at publikum stoler på arrangørene – store festivaler som for eksempel Primavera Sound, Glastonbury Festival, Roskilde Festival, Øyafestivalen og Reading Festival er kjent for å komme opp med virkelig gode og aktuelle programmer. Publikum føler seg sikre på at det dukker opp noen favoritter, eller nykomlinger som vil falle i smak.

Også i år har en rekke festivaler kommet opp med flotte line-up’er som vil lokke musikkglade mennesker til sine steder

Utvalget er massivt og det popper stadig opp nye tilskudd på festivalstammen. Utfordringen blir om man skal være vanedyr og dra til et sted man har vært før, eller om man skal la line-up’en lede vei og prøve noe helt nytt. Mange velger seg også ut spesielle dager under en festival på grunnlag av når deres yndlinger spiller. Slik kan man havne litt rundt omkring – alt etter hvor artisten eller bandet opptrer. Albumopptredene er også populære – lykken var stor hos fansen da Slottsfjell annonserte at Motorpsycho kommer til å fremføre Demon Box på festivalen 18. juli. The Jesus & Mary Chain sin Psychocandy-turne skapte også begeistring hos mange. Slike begivenheter kan fort føre en til nye steder.

Selv om festivallivet er en slags totalopplevelse, kommer vi ikke utenom musikken. Festivalenes profil er viktig for mange festivalgjengere og i de seneste årene har vi sett en endring i artistvalg fra arrangørenes side. Nye musikalske stilarter har fått innpass og ikke alle er like fornøyd med det. Tradisjonsrike Glastonbury Festival i England fikk føles publikums vrede etter annonsering av deres 2015 line-up.

Det var bookinga av headliner til hovedscenen lørdag som skapte harme. Da britiske Neil Lonsdale fikk beskjeden om at dette var hip hop-artisten Kanye West startet han, i forargelse, en underskrifts-kampanje mot konserten. Oppropet, som var ment som en spøk, tok helt av og per dags dato er det 133 915 mennesker som har stilt seg bak budskapet (tallet stiger hver dag). Ønsket var å få arrangørene til å avlyse konserten og erstatte rapperen med et rockeband. Kampanjen hadde ikke noen effekt på festivalarrangørene, men etter massiv medieoppmerksomhet så Emily Eavis (medarrangør og datter av grunnlegger Michael Eavis) seg nødt til å respondere i media. Hun proklamerte at de ikke angret på bookingen – i følge henne hadde de fått tak i en av denne generasjonens aller største artister som headliner.

Spørsmålet om hip hop hører hjemme på rockefestivaler engasjerer fremdeles

Misnøye med booking av hip hop-artister på festivaler som tidligere har holdt seg til sjangre som elektronika og andre subsjangre under rocken, er ikke noe nytt.

Vår egen Øyafestivalen (som selv booket West i 2011) har også fått kritikk for noen av sine avgjørelser, og i England var det oppstandelse da Jay-Z ble invitert til Glastonbury i 2008. Forskrekkelsen var stor den gangen – en hip hop-artist satt til å være hovednavn på den legendariske festivalens største scene. Noen anså sågar at det å booke en rapper som ett av trekkplastrene var å svikte røttene til rockefestivalen. Jay Z selv mente at hip hop burde respekteres som kunstform på lik linje med all annen musikk – at folk lyttet til musikk på en annen måte nå enn tidligere og at det foregikk en større utveksling mellom kulturene. I følge ham, burde man heller skille mellom god og dårlig musikk.

Hip hop som kunstform kan vel sies å ha fått sin anerkjennelse anno 2015. På lister over årets beste album var det tidligere utenkelig for mange å ha hip hop-album på lista si, men kritikere (og andre) har åpnet opp og sett kvaliteten i denne musikkformen.

Et negativt aspekt ved denne utviklingen (som ikke har med kvaliteten på musikk å gjøre) er at festivaler som tidligere har fokusert på undergrunnsartister får et mer kommersielt preg når stjerneartister av et slikt kaliber inviteres. En helt annen type publikum dukket opp på Øyafestivalen og blant noen journalister var det plutselig viktigere å skrive om hva som var hipt å ha på seg på festival, enn hva som foregikk på de ulike scenene. Overgangen fra laidback- til showoff-attitude hos (noen) publikummere var veldig underlig å observere.

Diversiteten i festivalprogrammene fører med seg glede for noen og prøvelse for andre. Skal man få seg en god plassering nære scenen, må man være villig til å ofte litt – noe som kan bety at man må lide seg igjennom en hel konsert med en artist eller band man i grunn ikke kan utstå. Fotografen Eirik Lande traff blinkskudd med sitt bilde kalt “Poor Psychonaut” – unnfanget under Øyafestivalen i 2010. Bildet er tatt under Karpe Diems konsert, hip hop-artistene som spilte før Motorpsycho gikk på scenen med sin Timothy Monster-konsert det året. Desperasjonen og fortvilelsen denne stakkars Psychonauten (betegnelse på hardcore MP-fans) føler lyser lang vei. Det ser ut som det er rett før han ikke klarer mer.

Noen ganger må man altså slite seg i gjennom «grusomme» acts før de man venter på dukker opp på scenen. Andre ganger har man virkelig flaks.

Sensommeren 2002 befant min musikalske sjelefrende og jeg oss i Bramham Park et stykke utenfor Leeds. Carling Festival hadde lokket oss til England dette året, med sitt ekstraordinære program.

2002_0

På festivalens andre dag fant vi oss en god plass på marken foran hovedscene. Dagen starta behagelig med The Moldy Peaches. Så dukket de opp på rekke og rad mine hjerteband, mine yndlinger på den tiden, samt ett par ikoner: The Soundtrack of our Lives, Mercury Rev, The Dandy Warhols, The White Stripes, Weezer, Jane’s Addiction, Pulp og The Strokes. Stemningen på scenen denne dagen var veldig spesiell. Banda syntes tydeligvis det var artig å spille på festivalen og etter hvert som de gjorde seg ferdig med settet, hengte mange av dem på sidelinjen mens de digga og dansa til kollegaenes toner (det ble ganske tett med folk på scenen utover kvelden). En forbrødring hadde kanskje funnet sted dagen før i Reading (banda spilte der først). Hvem vet, det var uansett et helt spesielt syn jeg aldri kommer til å glemme.

Det å kunne holde seg på et sted (en scene) hele dagen er definitivt atypisk i festivalsammenheng. Seriøs koordinering må som oftest til når man er på festival. Hvem skal se hva, hvor og når? Og ikke minst – hvilke konserter er satt opp på samme tidspunkt. Festivalgjengere må ofte «velge bort» noe, og festivallivet kan være riktig så slitsomt. Av og til orker man simpelten ikke å komme seg til den scenen man hadde planlagt, og av og til har man rett og slett ikke den fulle oversikt. Mange av oss må for eksempel leve med at vi ikke gikk og hørte Jeff Buckley på Roskilde i 1995.

Noen ganger får man dessverre ikke flere sjanser, mens andre ganger får man uventet ny sjanse. Da Jane’s Addiction dukket opp på scenen denne nevnte augustkvelden i Leeds, var gåsehuden på plass. Perry Farrell gjestet riktig nok Roskilde i 1993 med sitt Porno for Pyros, men det å se bandet, hvis utgivelser hadde flest runder på platespilleren under tenårene, var sterkt.

Opp i gjennom årene, fra den første mislykkede tur til Glastonbury festivalen som 19-åring (utsolgt, så vi måtte slukøret drar hjem igjen) har mang enn line-up blitt studert inngående. Programutvalget for 2015 er variert og godt, og det hadde vært spennende å dra på flere av dem.

levitation-poster

I år blir det dessverre ikke slik for min del – kun litt dagsfestival-hopping innenlands (Interpol og Ride leder vei, i tillegg til sterkt ønske om å få sett Modest MouseMotorpsycho og The War on Drugs). Men om jeg hadde hatt muligheten til å velge fra øverste hylle, hadde festivalsesongen startet på Carson Creek Ranch i Austin, Texas.

En matchtest basert på mine musikkpreferanser anno 2015 ville ført Austin Psych Fest opp på førsteplass. Festivalen som avholdes i Austin regnes (sammen med Liverpool Psych Fest) som den største og beste innen sjangeren, og i år kom Austin-arrangørene (etter min smak) opp med en bookingliste som var svært nære ved å være en perfekt line-up.

Her kunne det blitt travle dager.

Tags: ,


About the Author



Back to Top ↑