KONSERTER 1421884345-patti_smith26

Published on June 16th, 2015 | by Charlotte Myrbråten

You Are the One for Me, Patti

Grace Jones
Patti Smith
Bergenfest
Plenen

Tekst: Charlotte Myrbråten

Tidene endrer seg. Også akkurat her og nå. Heldigvis.”Rekordmange lokale artistar på Bergenfest” var overskrifta i Bergens Tidende på åpningen av Bergenfest på torsdag. Jeg ble overrasket, for på bildet var det bare jenter. Silja Sol, Razika, Miss Tati og Anja Elena Viken (og det er blant annet uten AURORA). Grunnen til jeg ble overrasket var at overskriften ikke var ”Jenteinvasjon” eller ”Jentebølge på vei” eller noe slikt. Så bra. Artister som tilfeldigvis også er kvinner rykker stadig nærmere det å bare være artister (snart kan forhåpentligvis jeg også gi meg med å være sykelig opptatt av kjønn og musikk). Vi begynner altså å bli vant til at det finnes flere og flere dyktige kvinnelige musikere, og at de snart ikke lengre er i mindretall. Ingenting er bedre enn det.

”67-åring stilte toppløs på scenen” var det Bergensavisen valgte å fokusere på når de rapporterte fra Grace Jones sin konsert i Manchester i forkant av hennes konsert i Bergen torsdag. Bergenfest kommenterte tørt på sin facebookside da de delte teksten at ”Den frie presse har alltid fokus på de viktige tingene… Vi har forøvrig fått rapporter om at Grace Jones og bandet hennes også leverer fremragende konserter for tiden. Dét synes vi er viktig.” En av artistene på årets festival er inne på det samme i et intervju i samme avis: “– Du ser ikke på Red Hot Chili Peppers som bestefedre, og de er jevnaldrende med meg. Derfor nekter jeg å akseptere hvordan samfunnet og noen i musikkindustrien prøver å pensjonere kvinner i 50-årene. Det som er viktig, er å lage låter som fortsatt er levende, og som folk kan ha et forhold til”, mente Tori Amos, en av headlinerne på Bergenfest som mener det er vanskeligere for voksne kvinner i musikkbransjen.

Bergenfest har et imponerende program i år. Variert og mangfoldig, både kjønnsmessig, aldersmessig og sjangermessig. Og minst like gøy som at de satser på lokale artister, var det at vi på torsdag fikk se to kvinner på snart 70 år som både startet og avsluttet festivalen. Grace Jones, musiker, skuespiller, modell og ikon (som jeg var livredd for som barn), erstattet Sam Smith. Om man skal ta følelsen på sosiale medier på alvor (og det skal man jo egentlig ikke) kunne det se ut som om de som gledet seg til Sam Smith aldri hadde hørt om Grace Jones og vica versa.

Jones overtok dermed også et scenetidspunkt som overhodet ikke passet til iscenesettelsen av seg selv som yppersteprestinne, med det mørke sceneshowet og hennes svaiende discoinfiserte reggae. Hun har en veldig god stemme, og hun ser åpenbart fet ut på scenen, men effekter, masker, jakker og utallige kostymeskift forhindrer den nødvendige framgangen i konserten. Grace Jones er kul, elegant, glidende og smooth, da passer det heller dårlig at hun må passe på å ikke få fjær i munnen eller at hatten sitter på halv åtte.

Avslutningen på åpningsdagen er like safe som den er god. Patti Smith skal spille hele Horses, som fyller 40 år i år. Hun er en artist som i grunn ikke har dårlige konserter og denne kvelden er ikke noe unntak. Årene har kun gitt Smith mer pondus i stemmen og blandingen av messing, diktopplesning, sang og oppfordringer er gjennomført med både entusiasme og overbevisning. Nå tar vi vinylplaten og snur den, så går vi over til B-siden, sier hun og fortsetter med “Kimberly”. Etter at hele platen er spilt og Smith har messet opp navnene til alle som har dødd fra henne på ”Elegie” og tatt det opp igjen på ”My Generation” blir det også “Privilege’“, “Because the Night”, og “People Have The Power”. Patti Smith er kanskje verdens viktigste artist og inspirasjonkilde for mange; både hun og Horses holder seg oppsiktsvekkende godt.


About the Author



Back to Top ↑