ANMELDELSER 5bcfada5-b082-4dad-9a0a-6c050cc0c70a-620x372

Published on June 18th, 2015 | by Charlotte Myrbråten

Florence + The Machine – How Big, How Blue, How Beautiful

Musikk, dans og drama

Tekst: Charlotte Myrbråten

florenceFlorence Welch har en slik empowering (i mangel på noe bedre norsk ord) vokal, som gjør seg som musikk i den scenen i filmen da vendepunktet har skjedd og jenta skal få greiene sine på stell.

Musikken hennes er full av små snutter som griper tak i hjernen din og som nekter å slippe. Hun er forkynnende i stilen, og sørger for klimaks på klimaks. Dramatikk og utladning. Utblåsninger og oppbygninger. Så ja, Florence + The Machines tredjealbum, How Big, How Blue, How Beautiful, må sies å være en intens affære – litt slitsomt å høre på, men også spennende. For med volumet høyt nok på, er det ofte gåsehudfremkallende.

De tre førstelåtene, «Ship to Wreck», «What Kind of Man» og tittellåten, har alle den samme «løper for livet»-stemningen. Det tjukke laget av spenning og drama fortsetter, og det pompøse er aldri langt unna. Welch har en grandios stemme, og kunstpop-rocken (med noen kledelige folk-dæsjer) hennes har absolutt høydepunkter.

Platens beste er kanskje «Deliah» – en sårt tiltrengt mer spretten popmelodi med rytmisk bakteppe, men som også dessverre blir innhentet av dette tunge og nesten sceniske lydbildet. Luftige og messende «Long & Lost» med et nedstrippet lydbilde er også en av de bedre.

Tekstene er ikke mindre dramatiske enn vokalen og arrangementene, så her går det i kjærlighet, alkohol og sovepiller i skjønn forening. Det er massevis av fine harmonier og vakre melodier, men det smøres kanskje tidvis for tjukt på. Man kjennes mett og utmattet og trenger en pause underveis.

De fineste øyeblikkene på «How Big, How Blue, How Beautiful» oppstår egentlig når uttrykket tas ned, og det melodiøse kruttet rett og slett spares på. For det er egentlig nok eksplosiver i Welch sin stemme alene.


About the Author



Back to Top ↑