NYHETER inngang 1

Published on July 28th, 2015 | by Jan Hemmingsen

Musikkopplevelser i ferien

Med 4 ukers ferie i sikte, ventetid på flyplasser og timer ved bassengkanten, gikk jeg til det drastiske skritt å legge inn musikk på mobiltelefonen min. Nu kan jeg risikere å være en av dem jeg selv hater å sitte ved siden av på bussen, som ikke skjønner at man må skru ned volumet for ikke å forstyrre sine omgivelser.

Tekst: Jan Hemmingsen

Prosessen med å få musikken inn på mobilen var verre enn fryktet. Jeg måtte konsultere min sønn og han ga meg hoderystende beskjed om at minnet på min stenaldermobil ikke engang var stort nok til å romme “Bæ bæ lille lam”. Men han visste råd. På en butikk kjøpte vi en mikroskopisk duppedings på 17 GB som han påsto med letthet hadde plass til noe sånt som 262 rockeband av ulik størrelse og sjangre, 137 symfoniorkestre med dirigent og solister, 95 storband, et dryss av visesangere og en trio eller to.

Jeg lastet deretter de CD’er inn på duppedingsen som jeg tenkte kunne være bra å ha med på reise, pluss noen som jeg ikke visste om jeg hadde hørt før. Godt utrustet med musikk dro jeg på tur og hadde samtidig med meg bøkene “Måkelatter” av den islandske forfatterinnen Kristin Marja Baldursdottir og “Ensomheten i Lydia Ernemans liv” av Rune Christiansen, begge anbefalt av en kollega.

Første stopp på ferien var Torshavn. Her har jeg i årtier har hatt lyst til å reise til, men hadde aldri har funnet noen jeg kunne lokke med, før min bror forbarmet seg over meg. Forventningene var store. Jeg hadde lest de færøyske forfatterne Heinesen og Jacobsen, og om den mektige naturen, folkene, maten og ikke minst musikken. Forventningene ble dessverre ikke innfridd. Torshavn var denne korte uken innhyllet i et tåkeslør fra topp til tå, som ga fra seg kulde, litt regn og en sikt på rundt 50 meter. Mennene i byen hadde en lut holdning og så svært søvnige ut, som et eget værfenomen, til tross for at kvinnene var smukke og maten var god. Min bror og jeg hadde likevel noen fine dager hvor vi snakket om kjente og ukjente familiehemmeligheter og delte barndomsminner. Torshavn forble skjult med unntak av små glimt av et prektig fyr, gamle hus med gress på taket og en domkirke som etter min meningen flyttet på seg hele tiden.

Den eneste musikalske opplevelse vi hadde var da en gruppe mennesker, uvisst av hvilken grunn, spontant brøt ut i “Det står en friar uti gar’e mor lilla hau hau” en kveld vi spiste på den fantastiske restauranten “Koks”.

I ledige stunder brukte jeg mitt nye utstyr og hadde “On an Island”av  David Gilmour på øret. En låt som skal brukes i et prosjekt til høsten.

cjf2015kunstplakatKontrasten var stor da vi kom til København og 26 varmegrader hvor jeg skulle møte min kone. Vi havnet midt i Copenhagen Jazzfestival, hvor grånede tykke menn spilte god gammel gladjazz på noen av Københavns mange torg, mens de leskede strupene sine med kaldt øl mellom hver låt. Det samme gjorde vi.

Siden sommeren tok ferie i Norge hadde vi bestemt oss for å tine opp på Mallorca. Her var det garantert sol og varme. Vi fikk et bra hotell med vennlige mennesker og det gjorde underverker på kropp og sjel. Når den herlige konserten av glade plaskende barn i bassenget ble for ensformig, spente jeg på meg øreproppene og hygget meg med gamle helter som Jimi Hendrix, Crosby, Stills, Nash & Young, Yes o.s.v. Godt å ha de med. Da den verste opptiningen var unnagjort leide vi en bil og kjørte til Porto Cristo hvor vi besøkte Dragegrottene. Et hulekompleks med de mest spektakulære klippeformasjoner som fikk enhver katedral til å blekne. Som et klimaks endte turen ved et stort underjordisk vann hvor en klassisk kvintett kom seilende på en lysende båt mens de spilte vakre ukjente verker.

Mallorca er en flott liten øy med den store fjellkjede Serra de Tramuntana ruvende i vest og med gamle vindmøller som Don Quijote med fryd hadde gått løs på.

Etter turen satt jeg alene i natten på balkongen med en orgelkonsert på øret og et glass vin i hånden. Jeg lot blikket og inntrykkene sveve som velfødde måker utover havets uendelighet, da en tanke kom luskende. Jeg kunne ikke komme på noen klassiske spanske komponister. Underlig nok startet neste spor på øret med et par akkorder fra en akustisk gitar. Treblåserne satte inn i en umiskjennelig spansk tonedrakt. Gitaristen fortsatte med lekende letthet å boltre seg i talløse forsiringer som ville fått enhver gitarists hjerte til å blø. Musikkstykket var så følelsesladet og lidenskapelig at man måtte være laget av stein hvis man ikke fikk lyst til å kaste seg om halsen på en man elsker da den siste flageolett tonet. Verket viste seg å være fra en gitarkonsert, skrevet av den spanske komponisten Joaquin Rodrigo.

I hotellets massasjerom, hvor jeg var noen ganger, lød dempet repeterende musikk fra en synthesizer som imiterte orientens instrumenter. Som en kontrast til den syntetiske musikken hørtes også naturlige lyder, rumlingen fra magene våre. Lydene var forskjellige. Massøsens var dype og stabile mens mine var mer varierte, avhengig av hva jeg hadde spist og drukket til lunsj. Likevel synes jeg at de sto godt til hverandre og at vi nærmet oss begynnelsen på en stubb under den siste massasje.

Palma er en storby det er lett å trives i. Den har et velassortert utvalg av gatemusikanter, for det meste av god kvalitet. Mest bemerkelsesverdig var mannen uten armer som med sitt pengebeger i munnen raslet takten mens han nynnet sine vemodige viser. Også gamlemor gjorde inntrykk da hun med kjærlige strøk, ubekymret trakterte sin velbrukte fiolin til musikken fra en kassettspiller, omtrent på hennes egen alder, som sårt skrek etter nye batterier.

Den største musikkopplevelsen var likevel når de spanske storfamiliene samlet seg på stranden i helgen, uanfektet av turistenes herjinger. Med kolossale mengder av mat, drikke, kaker, stoler, bord, parasoller, tepper og en misunnelsesverdig livsutfoldelse sang, danset og klappet de seg leende gjennom kvelden og natten.

Bøkene var bra de også!


About the Author



Back to Top ↑