ANMELDELSER maurseth&hamre

Published on September 24th, 2015 | by Siren Steen

Musikkbøker con amore, del 3

Å vera ingenting – et møte mellom mester og elev. Dette er en vidunderlig bok om kunsten, naturen, mystikk og slåttene.

Tekst: Siren Steen

Eg ringjer Knut ein tidleg morgon. Eg har øvd på hardingfela mi lenge, kanskje for lenge, og eg kjem ingen veg. Det er ikkje berre i dag det kjennest slik, men det har vore på same vis over lengre tid.

Det er rart, Knut, eg har spelt og spelt no dei siste åra, fått mange utfordringar og vore med på veldig mykje på relativt kort tid med konsertar, innspelingar og liknande. Men inni meg kjennest det som eg ikkje har kome eit skritt lenger. Faktisk, dess eldre eg vert, dess mindre føler eg at eg kan. Og dess fleire stadfestingar eg får, dess meir uro får eg også. Det kjennest som at eg nett har byrja, sjølv om eg er 29 år og har spelt sidan eg var åtte år.

Nett slik kjennest det for meg òg. Eg òg har nett byrja.

Men du er jo fylt 60 år?

Ja, men det kjennest slik likevel. Eg arbeider medvite for alltid å vera i startfasen. Ein må aldri gløyma å sjå verda, menneska eller ein gammal slått med nye, friske augo, slik borna gjer.

I en medrivende bok skildrer Benedicte Maurseth sitt forhold til mesteren, som hun har hatt som lærer fra 10-årsalderen og som hun ennå samtaler med og spiller hos. Et livslangt elev-mesterforhold, ikke ulikt det vi finner i indisk musikk, hvor man er i lære i årrekker.

Granvin kommune har en hardingfele i kommunevåpenet sitt. På basarene i bygden på 60-tallet loddet de like gjerne ut feler som kaker. For en ivrig kar var det bare å gå rundt på gårdene så fikk du ofte en ny slått å lære. Dette var spelemannen Knut Hamres oppvekst, i Granvin i Hardanger. I dag er han en av de ypperste spelemennene i Norge. I boken snakker han om hva som er viktigst for å bli en god felespiller eller kunstner: må man kunne sitt håndverk og makte å tre tilside som person, være formidler. Slik kan man kanskje få oppleve ”det store svevet”, oppleve at tid og sted blir borte.

I boken blir vi kjent med de spelemennene som er Knut Hamres forbilder og læremestre. Men det er en dikter Hamre regner som en av sine viktigste mestere, dikteren Olav H. Hauge fra nabobygda Ulvik. De var gode venner, og Hamre var stadig på besøk der. De førte lange samtaler om kunst, religion, diktning, musikk, filosofi og politikk. «På eit vis byrja eg på universitetet då eg byrja å gå fast hjå Olav», sier Hamre. I et intenst avsnitt i boken skildres timene da Hamre blir kalt til Hauges dødsleie og sitter der en stund. Etter han har vært der kan dikteren forlate verden.

For alle som har kjørt til Hardanger fra Bergen noen ganger, og som kjenner hver en sving innover fjorden, er Maurseths beskrivelse av kjøreturen en sann svir. Hun knytter sine spesielle minner til landskapet og hus som svever forbi, og filosoferer over musikken, slåttene, spelemennene som kommer fra distriktet og instrumentene som er laget her.

Jon Fosse, som også kommer fra Hardanger, men lenger ute i fjorden, setter en fin tone i forordet. Han har selv jobbet med Maurseth og Hamre.

Dette er en sjelden og nydelig bok om kunstens vesen.

Maurseth, Benedicte: Å vera ingenting : samtalar med spelemannen Knut Hamre.

Oslo : Samlaget, 2014

00145ec2eeedd133c97e94b873a9e9b96306d8f88b1b83221a86fc03

 

Tags: , , , , ,


About the Author



Back to Top ↑