ANMELDELSER Tamaryn-Portrait

Published on September 20th, 2015 | by Lisbeth Bjordal

Tamaryn – Cranekiss

Tamaryn returnerer med ny betagende lydpalett.

Tekst: Lisbeth Bjordal

Mitt bekjentskap med Tamaryn startet sommeren 2010, ved et lykkelig slumptreff. På leting etter ny musikk på iTunes en kveld, stoppet ørene plutselig opp på en utgivelse kalt The Waves (2010). Plata grep fatt i meg fra de første lekende, swirly gitartoner og mystiske vokal.

The Waves inneholdt nokså nedpå, stemningsfulle låter forankret innen drømmepop, shoegaze og psykedelia, men med en særegen tilnærming. Låtene var sentrert rundt en nedtonet, dyp kvinnevokal, kombinert med lag av gitartekstur som ble gitt stor plass i produksjonen (nærmest som et hovedelement ved siden av vokalen) – bass og trommer backet opp med shoegaze-rytmer. The Waves var en plate som gikk rett inn hos meg. Sporene «Love Fade», samt «Casade», med overgang til «Mild Confusion» er låter som viser hvorfor plata raskt ble en yndling hos sjangerfansen og kritikerne.

tamaryn (2)Bak navnet Tamaryn befant New Zealand-fødte Tamaryn Brown og amerikanske Rex John Shelverton (Portraits of Past, The Audience, Vue og Bellavista) seg.

Det musikalske samarbeidet mellom de to startet da Brown og San Francisco-baserte Rex møttes i New York på begynnelsen av 2000-tallet. Brown og Shelverton fant hverandre musikalsk og begynte å dele ideer. De to besøkte hverandre på hver sin kyst før Brown bestemte seg for å flytte til San Francisco. Et par singler og en EP (Led AstrayWashed Ashore, 2008) ble utgitt før debutalbumet The Waves ble sluppet.

Neste album, Tender New Signs (2012) fulgte i spora til debuten, men gikk i retning av mer strukturerte, melodiske låter, dog uten å være bygget opp under en streng formel. Mer struktur til tross, resultatet ble et kanskje enda mer atmosfæriske, flytende album, fylt av lag med lyd. Fremdeles betagende og drømmende med gitaren sentrert i lydbildet og Browns umiskjennelige, klanginnpakkede vokal. The Waves treffer meg fortsatt sterkest, men Tender New Signs er kanskje en plate med enda mer finesse enn forgjengere – musikk til å svinne hen i.

I tiden etter denne plata var Brown involvert i andre prosjekter, blant annet samarbeidet hun med Drew McDowall (Dum Dum Girls) på musikken til en Brett Easton Ellis-regissert kortfilm/video for Dum Dum Girls, “Are You Okay“.

Det gledet meg å høre ryktene som gikk på nyåret om at det begynte å røre seg i Tamaryn-leiren igjen. Men nyheten om at Shelverton var ute av prosjektet var uventet, og førte med seg stor skuffelse. Hva ville skje nå? Ville Tamaryn fortsatt høres ut som Tamaryn uten Rex? Det hele kjentes utenkelig.

Browns farvel med California og tilbakevending til New York hadde ført henne inn i nye kollaborasjoner, hun gikk inn i kreativt partnerskap med Shaun Durkan (Weekend). Jorge Elbrecht (Violens, Lansing Dreiden) ble med som produsent.

Utover sommeren slapp den nye Tamaryn-konstellasjonen de første smakebitene fra det kommende tredjealbum Cranekiss (2015). Singelen «Hands All over Me» var første slipp. Forventningene var store og forfjamselsen tilsvarende ved første gjennomhøring. En «glossy» synthpoplåt helt ulikt Tamaryns tidligere utgivelser (låta skulle vise seg ikke å være helt karakteristisk for resten av den kommende utgivelsen). Fengende, sing-a-long-aktig, men en uventet vending musikalsk.

Neste singel ut var tittelsporet «Cranekiss», en poplåt som fanget mer umiddelbart. Også på denne låten ble man overrasket, men Tamaryn-gjenkjennelsesfaktoren var større. “Cranekiss”  hadde en mindre «kald» syntetisk sound enn «Hands All over Me», en roligere, mer 80-talls drømmepop-aktig sound.

«Slowcore» fulgte så, en mørk, kjappere låt hvor Durkans tilstedeværelse kommer til syne (låta har en gjenkjennelig Weekend-sound i mine ører).

Låta «Last» var sist ut før selve releasen 28. august – en låt som klarest holder seg til 80-tallets drømmepop-uttrykk. Refrenget på denne låta, der Brown får vist spennet i sin stemme, går virkelig under huden på en. Låta sender straks tankene til Elisabeth Fraser (Cocteau Twins) og hennes nesten utenomjordiske stemme.

Tamaryn-2015-Cranekiss

Tamaryn anno 2015 går således litt lengre tilbake i tid sjangermessig enn på de foregående utgivelsene  – til 1980-tallets drømmepop og synthpop mer enn 1990-tallets shoegaze. Poporientert, men også mørk, goth-influert. Storparten av plata låter som om den kunne vært utgitt på 4AD på slutten av 1980-tallet.

“Bruddet” med Shelverton har ført til at plata har blitt mindre gitarorientert. Brown og hennes nye bandfelle beveger seg videre innen samme retning når det gjelder rikhet i lydbilde, men Cranekiss er et mer «elektronisk» album hvor det er tatt i bruk synth, trommemaskiner og samlinger. Albumet er gjennomtenkt og gjennomarbeidet, og Browns stemme blir supplert av drivende bassganger, gitarpartier, synthezisere og beats. Vokalen er fremdeles klangdekket, men vi hører likevel mer av hennes stemmeregister –  fra de dype, nesten androgyne toner til de lyse.

På tross av savnet etter Rex – Brown har tatt med seg det gode fra de foregående utgivelsene og arbeidet fram en stemningsfull plate sammen med Durkan og produsent Elbrecht, en plate som det vil bli fint å tusle inn i høstmørket sammen med.

Favorittspor hos meg akkurat nå er “Intruder (Waking You Up)”.

Tags: ,


About the Author



Back to Top ↑