ANMELDELSER 14bokketilbjornstad_8

Published on December 13th, 2015 | by Siren Steen

Ketil Bjørnstad: Verden som var min. Sekstitallet

Bjørnstads fortelling om eget liv, hans beretning om oppveksten på sekstitallet har grepet meg. Jeg er bare noen år eldre enn forfatteren og det bakteppet av historiske fakta, små og store, vesentlige og uvesentlige, oppramset eller utbrodert, gir meg som leser flashbacks – jeg blir hele tiden minnet på begivenhetene som også var del av min oppvekst.

Tekst: Siren Steen

9788203359439_product_full

Bjørnstad er selvironisk og utleverende og han er feit. Fedmen går som en rød tråd gjennom lesingen: en knekkebrødfantast som elsker majones og peanøttsmør, og som snoper loff etter skolen og deler med sin snusfornuftige politiske samtalepartner, mest opptatt av romkappløpet og Kennedy/Khrusjtsjov, med en dyp fasinasjon for Khrusjtsjov.

Familen hans er herlig, med den politisk engasjerte ingeniørfaren, som spiser mye rå løk og kommer hjem med Orientering og Dagbladet og studerer disse inngående hver ettermiddag. Og moren, den skjønneste og fineste moren i verden, som har musikken med seg og som har friheten i seg. De to Bjørnstadbrødrene går på Steinerskolen. Da forfatteren begynner på realskolen er han oppgitt over lærebøker, leksepress og pugging, han hater det. Og sier lakonisk: på Steinerskolen startet vi med en tom skrivebok og laget våre egne lærebøker! En bedre attest kan vel ikke Steinerskolen få.

Men det er hans utvikling og vei inn i musikken og dermed kunsten som er bokens mest fasinerende. Veien inn i et kunstnerskap, veien mot et eget utrykk. Familen får et piano av onkel Aage og begge brødrene oppfordres av moren til å spille på det. De får mange skjellsettende musikkopplevelser med seg i barndommen, moren er blant annet sufflør i operaen og de hører tidlig sentrale operaer og store klassiske verk. Men parallelt med det klassiske går det en strøm av det populære. “Elisabeth-serenaden” (som jeg har fått på hjernen etter lesingen), “Anna Lovinda”, med sin sørgmodige tekst, Sound of music, og senere Burt Bacharach. Og den litt venneløse tenksomme engstelige gutten fanger opp og undersøker selv kunstuttrykkene i tiden, som fransk film og ny litteratur (mor jobber også i bokhandel og bringer hjem alt fra Beckett til Finn Alnæs, og det leses og diskuteres i familien).

Han skriver lite om veien til tangentene, men talentet hans må ha vært åpenbart. Han blir Amalie Christies elev, Beethoven-biografen – hun blir han fortrolige utenfor familien. Hun snakker han inn i musikken og lar hans egen fantasi og kunstneriske vilje få bestemme. Da hun ikke kan lære han mer, anbefaler hun at han begynner å lære hos Robert Riefling. Og det er hos den store pianisten hans egne tanker om musikk og kunst virkelig formes. Han skjønner at han ikke ønsker å formes til kopist, han vil tolke selv. Denne overraskende tanken bringer han tilbake til Christie og derfra til å vinne ungdommens pianomesterskap og til podiene med store symfoniorkestre som akkompagnatør og medspiller. Han piner seg inn i den største kjole og hvitt som lar seg oppdrive på leiemarkedet, og kaster seg – både uredd og engstelig – ut i livet som solist. Og han skjønner at hans umettelige filminteresse og egentlig interesse for alle nyere kunstuttrykk er med på å gi han et verdifullt ståsted. Høvikoddens direktør, som er svært opptatt av at alle kunstuttrykk skal finnes i museet, blir en av flere viktige personer i hans liv.

Men tvilen på om den klassiske musikken er den eneste veien og nysgjerrighet på andre uttrykk er der. Mennesket har landet på månen og han selv øvelseskjører med far på nyttårsaften på vei inn i 1970 og neste bok.

Foto: Ashenhoug

Tags: ,


About the Author



Back to Top ↑