NYHETER Rudjord

Published on February 24th, 2017 | by bergenbibliotek

Å spille seg hjem: en samtale med Lars Jakob Rudjord

Tekst: Pia Fjeld Møller Johansen
Foto: Simen Løvgren

2000077770Like før jul reiste Lars Jakob Rudjord ut på slippturné med en splitter ny plate i bagasjen, Indiepiano, som han selv kaller “en pianobasert instrumentalplate i ambient-land”. Plata ble spilt inn i Brooklyn, New York, med den anerkjente produsenten Joel Hamilton (Studio G) med på laget. Jeg fikk gleden av både å snakke med Lars Jakob Rudjord en ettermiddag i desember, like før han skulle spille solokonsert i Amalies Hage. Samtalen vår begynte som en trivelig oppdatering av hva som har skjedd siden sist, siden vi begge studerte ved Norges Musikkhøgskole en tid tilbake, men bevegde seg gradvis inn mot musikken og hva som var inspirasjonskildene for og ideen bak plata, i tillegg til spørsmål knyttet til skaping, (ut)øving og lytting, og, for ikke å glemme, litt nerdeprat om harmonikk.

-Da jeg hørte platen din for første gang tenkte jeg at jeg “kom hjem”. Det var den første assosiasjonen jeg fikk – en slags hjemfølelse – er det noe du kan kjenne deg igjen i? Hvilke stemninger er det du egentlig har ønsket å formidle eller få frem gjennom denne plata, og hva kjenner du på selv etter å ha laget den?

-Det er ikke alltid slik at jeg er så bevisst på akkurat hva det handler om, men jeg føler at jeg endelig har kommet hjem, rent musikalsk, på denne plata her. Fordi da jeg gikk på høyskolen (Norges Musikkhøgskole, red. anm.) studerte jeg jo jazzpiano, men så har jeg på en måte aldri blitt helt komfortabel med jazzen. Altså miljøet og den måten… At musikken helst måtte være på en spesiell måte, litt sånn “bås”. Og selv om det jo egentlig er “båsfritt” på Musikkhøgskolen, så er det likevel litt “båsete”. Det er en slags uskreven etikette som man helst skal følge.

-Jeg kjente på det samme på komposisjonslinja, et usynlig press for å passe inn.

-Ja, “du skal helst gjøre sånn og sånn for å være kul og akseptert”. Jeg var jo veldig glad i de årene der, men følte meg liksom aldri helt inn i den etiketten.

-Så du måtte ut for å komme hjem?

-Ja, det gjorde at jeg flytta hjem til Farsund, eller til Lista, der jeg vokste opp. Jeg vet ikke om det har så mye med det å gjøre, men med denne plata her så føler jeg at jeg endelig kunne spille inn og lage all den musikken jeg føler er rett for meg. Det syns jeg er veldig deilig.

-At du ikke følte at du skrev det for noen andre?

-Ja, jeg er veldig fornøyd med det. Det føles mye bedre å skrive musikk og gi ut musikk når man er skikkelig glad i den selv.

-Ja, når den er helt “sann”?

-Ja.

Etter å ha snakket en del om det å skulle passe inn i et miljø og hva det innebærer å føle seg hjemme i musikken, og å være fortrolig med den musikken man lager selv, ville jeg utfordre Rudjord med noen spørsmål knyttet til la oss kalle det “skandinavismen” i musikken.

-Man blir jo kjent med deg når man hører på musikken din, men, jeg lurte på én ting. Det stod i pressemeldingen at du beveger deg bort fra den nordiske jazzen og inn i et ambient uttrykk, men for å være ærlig så syns jeg at jeg får en skandinavisk rotfølelse likevel. Vil du si at det er mer et behov for å markere en bevegelse bort fra noe, eller har du faktisk gjort det?

-Jeg er ikke helt sikker, egentlig.

-Jeg tenkte mest på sangene Fathersong og Marna. Når jeg lytter til disse får jeg følelsen av at de begge har skandinaviske røtter, men det kan hende det har noe med det melodiske å gjøre.

-Ja, jeg tror absolutt at det er norske, nordiske eller skandinaviske røtter i alt jeg lager. Sånn er det bare. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har prøvd å låte mer internasjonal samtidig. Jeg forsøker alltid å lage musikk som er tidløs og er ikke så opptatt av å lage det som er hipt akkurat nå. Jeg er opptatt av å lage noe som er skikkelig godt å høre på, og godt å spille. Da er det ikke så farlig…

… hvorvidt det hører til en trend eller en periode?

-Nei, det er ikke så viktig om det hører til ditt eller datt. Men det er jo klart at Fathersong er inspirert Jazz på svenska-soundet til av Jan Johansson, i hvert fall i melodien. Samtidig ville jeg ha et sus over den, noe strykerne gjør med flageoletter og waterphone. Vi spilte også inn en del synth – det var veldig gøy – for det er helt random hvilke lyder den synthen spilte. Vi la inn hvilke toner den ikke skulle spille, altså ikke ha med i skalaen, og så spilte vi den med en joystick opp og ned. Man kunne dermed ikke styre hvordan melodien gikk. Det syns jeg var veldig deilig, for tidligere så har det vært viktig for meg å vite akkurat åssen det skal være. Det var derfor veldig deilig å bare slippe det litt og oppdage at det også kan skje masse fete ting, selv når det skjer tilfeldig.

-Grunnen til at jeg spurte om akkurat den er fordi det er en av de sangen jeg liker virkelig godt. Den festa seg i meg både fordi den har en kjent melodi, det var nesten som om jeg hadde hørt den før (noe jeg ikke hadde), og fordi jeg som komponist er svært opptatt av lyder og tar selv opp masse lyder. I tillegg tenkte jeg at det “suset” som lå i bakgrunnen, alle de interessante lydene var så eksplorativt. Det var akkurat som om jeg selv opplevde den nysgjerrigheten jeg tror du hadde ved å leke deg frem til det. Hvis du skjønner? Og det var så fint å få ta del i den. Jeg syns låta består av en god blanding av det lett gjenkjennelige, som får deg i havn, og den hånda ut i intet som du ikke helt vet hva griper etter. Dette gjelder forsåvidt hele plata, og synes veldig gjennomført. Musikken din er ikke en musikk man “bare” sitter og gjør noe annet til, men du sitter og lytter og vil inn i den. Det syns jeg du har fått skikkelig bra til!

-Takk! Det jeg syns var litt kult med plata er at jeg tror den har et litt bredere nedslagsfelt enn de tingene jeg har gitt ut før. Jeg merker på tilbakemeldingene fra folk at folk bruker gjerne denne platen som en form for bakgrunnsmusikk, til daglige gjøremål, til å slappe av og sånt, og jeg er egentlig veldig glad for at den funker fint til det, fordi det er en viktig funksjon for veldig mange. Og så er jeg glad for at den samtidig er såpass kompleks i produksjonen at man kan lytte veldig nøye og legge merke til mange små detaljer også, da. Jeg syns det er en fin kombinasjon, at det er musikk som mange kan like, og at den, for de mer interesserte, samtidig byr på litt ekstra.

-Ja, den har jo flere lag. Jeg tenkte på låta New Song og det motivet du jobber med der. Det er et virkelig sterkt motiv du har der. Måten du varierer det på er også veldig interessant. Selve låta virker kanskje ikke så kompleks når man bare hører gjennom den uten å lytte så nøye. Kanskje man bare tenker: “For en fin melodi!”. Men når en setter seg ned og virkelig hører etter så oppdager man dette motivet og dets bevegelser. Da hører man at du forflytter og vrir om på motivet, legger til en hale her og der og pakker motivet inn i nye, nokså spenstige klanger. Det er i alle fall slik jeg opplever det, at du jobber så grundig med variasjon av ett enkelt motiv. Vil du si litt om hvordan du har tenkt når du lagde denne låten?

-Jeg syns det er litt gøy med den låta fordi det er en av de eldste låtene. Den lagde jeg allerede tidlig på Musikkhøgskolen. Egentlig ble den brukt i et band jeg hadde sammen med Ingrid Støylen Runde, hvor hun lagde tekst til den. Så ble den låten egentlig bare liggende i en skuff og aldri spilt. Men så er kona mi (Ingvild Koksvik) så glad i den låta at hun foreslo at vi skulle få med låta på den nye plata. Jeg tenkte: “Den gamle greia der?”, men så spilte vi den inn og så merket vi at det var noe der. Den er jo den mest harmonisk utfordrende låta på hele plata. Ikke på A-temaet, men på de to temaene i midten. I tillegg er det et ganske utvida opplegg (tonalitet) som egentlig er ganske snålt, men som jeg syns må være der for å lage en slags “dirring”.

-Ja, det er viktig at det er en viss gnisning i musikken.

-Det er noen som har sagt at akkordene jeg har i midten der er veldig “Garbarek-inspirert”. Jeg kan jo skjønne det, men, det var egentlig sånn at når jeg lagde det… Nei, nå blir det veldig nerdete…

-Det er greit å gå “all nerdy”.

-Ok. Når jeg lagde låta oppdaget jeg at det var så sinnsykt fett med moll-maj-pluss-akkorder, og spesielt det å ha maj’en på toppen og den høye kvinten i midten. Så prøver jeg alltid å veksle på om det er tersen eller kvinten eller maj’en som leder stemmen. For trykker jeg litt hardere på én av de tonene (tersen, kvinten eller maj’en), så blir det hele veldig tydelig. Jeg føler man på en måte har tre akkorder i én. Ja. Sinnsykt nerdete… Jeg liker egentlig ikke å være så nerdete, men…

-I noen tilfeller må ha lov til å være litt nerdete, spesielt når det gjelder moll-maj-pluss-akkorder!

Lars Jakob dro oss heldigvis ut av nerdepraten før vi gikk for altfor dypt ned i materiale, og fortalte heller litt om hvordan de jobbet med produksjonen av plata:

-Vi hadde et gammelt flygel og et uprightpiano i studio, så plata har blitt spilt inn på begge deler. På låtene med uprightpiano tok vi ned dempefilten for å få en hul og ullen klang. I tillegg ble alt mikket på en måte som fanget opp alle lydene fra instrumentet, rommet og meg, så det er mye knirk og knark og små smell fra pedalene.

Et helt nytt Steinway-flygel syns jeg låter altfor perfekt.

-Lyder som komplimenterer musikken?

-Ja. De syns jeg var veldig fint å ha med, fordi det er så mange innspillinger av instrumentalmusikk der man prøver å luke vekk så mye som mulig av bi-lyder, men jeg mener jo det er en helt naturlig del av det å spille et instrument av tre og jern, liksom, at de lydene er der. Vi tok også i bruk en eldgammel, bitteliten platespiller som vi plasserte et objekt oppå. Så satte vi en mikk over og fikk da en roterende lyd som panorerer fra venstre til høyre enkelte steder i musikken. I tillegg dro vi et søppelspann over gulvet noen ganger, en lyd vi også panorerte, så hvis man hører i headset blir man nesten sugd inn i låta.  Man kjenner liksom at det er en del bevegelser rundt hodet ditt. Sånne ting syns jeg det er sinnsykt gøy å jobbe med! Ting som folk flest ikke tenker på eller hører, men dersom man hører nøye etter så oppdager man at det er en dimensjon der som er med å lage litt ekstra spenning.

-Ja, det spisser jo ørene dine idet du oppdager noen lyder man nødvendigvis ikke tenker er “musikk”, men som likevel fanger din oppmerksomhet. Og kanskje nettopp det at du ikke klarer å plassere lydene, si hva det er for noe, gir enda en ekstra spenning. Gjorde dere slike eksperimenter i flere av sangene? Og forresten… Jeg er jo veldig nysgjerrig på hvordan det er å være pianist og kunne boltre seg rundt på så mange tangentinstrumenter, da! Og ikke minst, hvilket instrument var favoritten?

-Det er litt vanskelig å si. For det første så vil jeg ikke ha et nytt Steinway-flygel, for jeg syns det låter altfor perfekt. Det var derfor vi valgte det studioet, fordi de hadde et Bösendorfer-flygel fra 1920. Det var i bra stand, men låt gammelt. Og det liker jeg. Jeg hadde jo med meg alle låtene i form av en skisse/demo-greie og som regel begynte vi med å spille inn pianoet. Deretter bygde vi alle andre ting rundt pianoet. Vi la på synther, basslyder, Fender rhodes og clavinet og …

-Så dere tok utgangspunkt i de musikalske ideene som motiver og akkordrekker, og så spilte du bare inn ett take før dere la på ting fortløpende etter det?

-Ja, stort sett så gjorde vi det sånn. På låten Horisont er det jo en el-pianoloop som går. Den spilte vi inn på båndmaskin, så klippet Joel til båndet, slik at det ble en ordentlig loop. Den lot vi bare gå, og så tok vi litt på den med fingrene slik at det svingte litt ekstra. I denne låten spilte vi inn pianoet etter loopen, og alt som er av fiolin og cello spilte vi inn til slutt. Vi la masse lag med stryk for å få det til å låte som et orkester eller kanskje mer som en kvartett.

– Strykerarrangementene syns jeg fungerte veldig bra.

-De ble til litt sånn “on the spot”. Men i og med at jeg er så glad i akkorder selv, akkordrekker er nesten som en melodi for meg, så ble styrkerarrangementene en slags forsterkning av mine voicinger eller akkorder.

-Ja, og akkurat det syns jeg er veldig tøft. Det var ikke sånn at du opplevde strykerne som noe separat, men de gled i ett med pianoet. Det hele var smurt sammen.

-Jeg syns det også er ganske kult når det er samme person (stryker) som legger stemme, og legger samme stemme flere ganger oppå hverandre, fordi da får man lyden av et ensemble, men et ensemble der alle som spiller er identiske folk. Og jeg har spesielt sansen for Kathrine (Schiøtt) sin spillemåte. Nå har jeg jo jobba lenge med henne, men jeg føler at man kan høre at det er hun som spiller cello, fordi det er et eller annet med tonen hennes som… Ja… Er sykt fint å høre på. For øvrig så begynte jo hele uken med at celloen til Kathrine brakk på flyet, da. Så den første uken, da vi spilte inn plata til Ingvild Koksvik, spilte Kathrine på en innleid cello. Og så fikk hun heldigvis noen til å lappe sammen celloen til uke nummer to, da vi skulle spille inn min plate. Så det var bra.

-For da fikk du klangen du ville ha?

-Ja, da skjønte jeg hvor viktig instrumentet er for strykerne. Det låt helt annerledes på celloen som ble leid inn, for Kathrine har jo brukt 10-15 år på å spille inn sin klang i sin cello. Og jeg ble ganske misunnelig på de som kan reise rundt med sitt eget instrument hele tiden. Det virker veldig deilig å bare kunne gjøre det.

-For du må jo som regel spille på det som finnes i det lokalet du er?

-Ofte har jeg med meg en del av mine egne ting, i og med at jeg med denne platen gjør mye elektronisk på konsertene. Akkurat nå bruker jeg kke det akustiske pianoet veldig mye.

-Ja, jeg er svært spent på hvordan det blir i kveld!

-Jeg også!

-For det er deg solo?

-Ja, rett og slett. Det er ingen strykere, kun meg og keyboards. Jeg bruker også noen av stemmene fra plata og trigger de som backingtracks, i tillegg til midi-synth-basspedaler for å spille basstemmene med.

-Er det den kule der? (Pekende mot noe tøft orgelpedalliknende utstyr)

-Ja! Jeg har jobbet masse med multitasking det siste året fordi jeg ikke alltid syns det er så gøy å øve på piano. Jeg måtte utfordre meg selv litt mer. Jeg driver enda med å bygge opp mitt oppsett, min egen sound, gjennom de instrumentene jeg velger å bruke.

-Og så er det jo kjekt å kunne være mobil og dra rundt alene, ikke minst med det uttrykket du nå har kommet frem til at er mer “deg”?

-Det er det!

Rudjord

Idet samtalen kretset rundt det å skape sitt eget lydideal, eller en unik og autentisk “sound”, sporet Rudjord av og begynte å snakke om tidligere tider. Han avslørte blant annet sin egentlige holdning til det å øve på et helt vanlig piano.

-Jeg spilte jo opprinnelig klassisk piano, og snakket nylig med min pianolærer fra før i tiden. Vi diskuterte litt, og jeg fortalte han at jeg syns det var så kjedelig å øve akustisk piano. Han svarte: “Ja, men, hvis du bruker tiden til å jobbe med instrumentet slik at du kan få frem alle de ulike klangnyansene, så …”. Til det svaret tenkte jeg at “ja, det er jo kjempekult det, men jeg orker ikke bruke så mye tid på å bare finne ut av pianoet, jeg vil på en måte ha mer lyd, og flere effekter og mer bass”. Musikken jeg lager er ikke raffinert nok til å spille bare på et piano, den er jo lagd for alle disse ulike instrumentene jeg har valgt å ta i bruk.

-Jeg har også lyst til å stille deg et konkret spørsmål.

-Spør i vei!

-Tenker du det at er et skille mellom å være utøver og komponist, eller går det veldig hånd i hånd – for deg, altså?

-Jeg føler det går veldig hånd i hånd fordi jeg har alltid vært sånn at jeg ser på selve prosessen med å lage noe som den største inspirasjonen.

 

Det å sitte for seg selv og ha et tema, en greie, man utvikler og jobber videre med. Jeg syns kanskje det er det mest inspirerende jeg kan gjøre. Det å kjenne at “dette kan bli noe”.

 

-Det kanskje med på å fremme den typen øving som den du driver med. Det at du bruker minst like mye tid på å utvikle musikken som å utvikle deg selv som utøver?

-Ja, jeg tror absolutt det. Jeg spiller jo nesten bare mine egne ting og derfor går øving og skriving hånd i hånd. Ofte spiller jeg meg bare frem til sånn som jeg vil ha det, og når jeg har gjort det er jeg ferdig øvd i tillegg. Det er jo egentlig veldig greit.

-To fluer i én smekk.

-Ja, jeg driver jo heller ikke med sånn virtuos musikk, så det er mer interessant å bruke tid på å få mine rolige låter så bra som mulig, fremfor å lage noe som går veldig fort og prøve å få til å spille det. Jeg er jo fra Sørlandet, jeg er glad i at ting går litt langsomt.

-Det er med andre ord bra for stressa byfolk å høre denne musikken? Neida! Eller jo, på en måte. Jeg kjenner i alle fall at jeg blir mer oppmerksom av å høre på plata di. Jeg begynner å lytte slik jeg har lyst til å lytte. Jeg er jo en aktiv lytter i og med at jeg er den jeg er og har den bakgrunnen jeg har, og når jeg tenker etter så tror jeg flere mennesker hadde hatt godt av å høre på din musikk. Rett og slett for å få den “lyttende” holdningen til musikk. Nei, jeg vet ikke jeg, men det er noe med den freden og stillferdigheten i musikken din som gjør at du lytter ekstra nøye.

Istedenfor å kommentere mitt utsagn om Indiepiano sitt lytterpotensial, avslørte Lars Jakob nok en hemmelighet om sitt forhold til musikk. Denne gangen handlet det om lytting.

-Jeg er ikke så glad i å høre på musikk, fordi, det er litt teit å si det, men det er så lite musikk jeg egentlig liker.

-Hva liker du, da?

-Jeg liker mye forskjellig, men jeg liker ganske ofte rolige ting, og jeg liker alltid plater der det er et litt annerledes sound.

-Litt skrudd sound?

-Ja, kanskje.

-Eller, litt sånn skeivt lydbilde?

-Kanskje? Nå i det siste har jeg hørt masse på den nye Bon Iver-plata fordi den er ikke kjempeeksperimentell, men likevel ganske spacet. Det er mye vocoder-synth og jeg syns det er dødsfett å høre på. Jeg kan sende deg link! Plata er spacet og samtidig veldig digg å høre på. Og Jan Johansson blir jeg aldri lei av å høre på. Jazz på svenska (Jan Johansson) er en plate som passer når som helst. Jeg pleier å spille den på Julaften for da kommer jeg i julestemning, men jeg kan også spille den på St. Hansaften.

-Så den fungerer alltid?

-Ja! Og så er jeg ikke så glad i å høre på jazz lenger fordi jeg syns mye jazz blir så veldig “flinkt”, noe jeg bare blir stressa av å høre på. I perioden før vi lagde denne plata her så hørte jeg mye på en Ólafur Arnalds, en islandsk komponist som har laget en plate som har vært med på å pense meg inn på det sporet som jeg er i nå. Og så har jeg hørt masse på en tysk pianist som heter Nils Frahm.

-Jeg oppdaget Frahm først nå i høst og må ærlig innrømme at jeg kjente det var en litt Frahmsk stemning i noen av låtene dine.

-Har du hørt den plata hans som heter Felt?

-Jepp, jeg har nok hørt det, men jeg har hørt veldig spredt på hans musikk, gått litt sånn sporadisk til verks i hva jeg har lyttet til.

-På den plata som heter Felt spiller han alle låtene med dempefilt på strengene. Jeg kjente egentlig ikke til han, men jeg oppdaget han på Spotify, gjennom en eller annen playlist, og jeg tenkte bare: “Shit, det er låter jo bare sinnsykt fett!”. Og så hørte jeg ikke på noe annet enn den plata dødslenge. Jeg gikk helt inn i det. Der så deilig når man blir sugd inn i noe sånt, og for min del så er det veldig sjelden at det lyttes så mye på én ting før jeg blir lei. … Jeg tenker at den plata jeg nå har laget på mange måter er inspirert av at jeg hørte mye på han. Men jeg håper…. Eller jeg har iallfall gjort mitt beste for at det ikke skal låte likt som han. Det er mer det at jeg har brukt han som en inspirasjonskilde på soundet. Låtene mine er ganske annerledes enn hans, mye fordi de har mer tydelig melodi og sånn.

-Ja, du er på sett og vis mer melodiøs og tilbakelent.

Jeg tenkte for meg selv at dette kanskje var på grunn av det han sa om at han er fra Sørlandet. Ikke lenge etter samtalen var jeg den som kunne lene meg tilbake og nyte den klanglig eksperimentelle og melodisk sterke musikken til Lars Jakob Rudjord.

Lenke til Lars Jakob Rudjords nettside: www.larsjakobrudjord.com

Lenke til Indiepiano på Spotify:

Medvirkende på albumet Indiepiano:

Lars Jakob Rudjord: flygel, piano, fender rhodes, clavinet, wurlitzer, synhter

Katrine Schiøtt: cello

Hannah Epperson: fiolin og waterphone

Joel Hamilton: perkusjon

Ingvild Koksvik: vokal på Big Sky


About the Author



Back to Top ↑